De fire fundamenter av oppmerksomhet, del 1

1. Oppmerksomhet på kroppen

2. Oppmerksomhet på følelsene

Spørsmål og svar

En praktiserende som ønsker å oppnå tilstanden til den allvitende Buddha må gå gjennomgå fem veier. Den første av disse fem veiene kalles tsog lam på tibetansk, som betyr "veien av oppsamling". På dette stadiet finner vi de fire fundamenter av oppmerksomhet. De fleste praktiserende befinner seg på denne veien.

Når vi beveger oss på veien av oppsamling må vi forstå hovedpraksisen. Hvis vi ikke forstår hovedpraksisen på veien av oppsamling, vil det være som å forsøke å klatre et fjell uten armer - svært risikabelt - det er opplagt at en slik person ikke skulle klatre i fjellet. Hvis vi ikke forstår praksisen ordentlig er det bedre å ikke gjøre den.

De fire gale, og de fire korrekte syn som vi diskuterte i går har en nær tilknytning til de fire fundamenter av oppmerksomhet. På basis av vår fysiske eksistens, våre følelser, våre sinn og tanker, utvikler vi forvirrede tanker og forstyrrende følelser. Når vi praktiserer de fire fundamenter av oppmerksomhet bruker vi vår intelligens, visdommens sverd, for å trenge inn i virkeligheten til den fysiske eksistens til følelser, sinn, tanker og fenomener, for å se dem slik de virkelig er.

Kultiveringen av de fire fundamenter av oppmerksomhet heller mer mot vipashyana enn shamatha. I disse dager praktiserer mange buddhister de fire fundamenter av oppmerksomhet og opplever at de plages mindre av forstyrrende følelser. Hvis du forstår praksisen av de fire fundamenter av oppmerksomhet og anvender dem i din praksis, så vil det forandre deg.

Levende vesener er enormt knyttet til, og har et sterkt eierskap til sin egen fysiske eksistens, men er ofte ikke i stand til å kultivere mye kjærlighet og medfølelse ovenfor andres fysiske eksistens. På grunn av dette tolker vi ikke tilknytning til å være medfølende og kjærlig - det er en klynging til ens egen fysiske eksistens som ikke tar hensyn til andre.

Klynging skiller selvet fra andre; medfølelse bygger bro mellom selvet og andre. Det kan ikke oppstå fred og glede i et sinn som skiller seg selv fra andre. Et sinn som deler virkeligheten inn i selv og andre opplever smerte og andre former for uro. Det er derfor grunnleggende å utvikle medfølelsen som ikke skiller mellom selv og andre.

Den første av de fire fundamenter av oppmerksomhet er oppmerksomhet på vår fysiske kropp. Vi må innse at vår fysiske eksistens er ubestandig. Den har en tom og lidende natur som er uten et selv. Vi burde ikke fikserer på vår kropp som om den var permanent, med et selv, og en lykkelig natur.

I begynnelsen bør du slappe av i kroppen, så bør du begynne å vende sinnet innover og observere din fysiske eksistens med oppmerksomhet. Hvis det er vanskelig å observere din egen fysiske eksistens på grunn av forstyrrende følelser kan du forsøke å gi slipp på disse forstyrrende følelsene ved å praktisere oppmerksomhet på pusten. Du kan praktiserer oppmerksomhet på en serie av fem til ti åndedrag. Hvis de forstyrrende tankene fortsetter kan du fortsette å praktisere oppmerksomhet på pusten. Hvis det fremdeles er sterk klynging kan du mediterer på stygghet.

Hvis det oppstår sterke følelser av hat eller uvitenhet bør du meditere på loven om gjensidig avhengighet. Ditt sinn er ikke gjemt for deg; du kan identifisere hvilken forstyrrende følelse som er sterkest og anvende det botemiddelet som passer.

Det er vanskelig å akseptere at vi er offer for forstyrrende følelser. Hvis vi fornekter dette blir det meget vanskelig å føle anger når vi har gjort noe galt. Hvis vi ikke praktiserer bekjennelse og utvikler en følelse av anger kan dårlige handlinger og forstyrrende følelser ikke bli renset. Som regel gjemmer mennesker sine dårlige egenskaper og viser fram de gode. Når vi praktiserer burde vi forsøke å fjerne den forstyrrende følelsen som er mest fremtredende. Det går ikke an å gå til krig hvis en ikke vet hvem fienden er. En vil ikke kunne beseire fienden på denne måten. I begynnelsen er det viktig å gjenkjenne og aksepterer forstyrrende følelser når de oppstår, og på basis av dette, forsøke å anvende botemidlene som fjerner dem.

Når vi praktiserer oppmerksomhet på kropp må vi studere kroppen nøye. Vanligvis er vi fiksert på vår kropp som noe som er veldig rent. Men hvis vi unngår å bade på tre dager vil vi kjenne kroppen natur. Den lukter vondt. Med en slik opplevelse er det ikke mye fornuft i å klamre seg til kroppen.

Vi antar også at naturen til vår kropp er god helse, men i virkeligheten er dens natur lidelse. Buddha sier at vår kropp ikke transcenderer de tre nivåene av lidelse: lidelsen av lidelse, lidelsen av forandring og den altgjennomtrengende lidelsen. Fiksering på kroppen som ren og frisk er i motstrid med dens fundamentale natur.

På samme måte insisterer vi på at vår kropp er permanent. Det er merkelig at vi ser på vår kropp som permanent, fordi den er ubestandig, og selv om vi vet dette holder vi fast ved den til det siste. Hvis vår kropp ikke er permanent så må den være ubestandig, og den vil hele tiden gå gjennom forandringer. Det er derfor ingen fornuft i å ha eiertrang eller klamre seg til kroppen.

Når vi mediterer på ubestandigheten av fysiske eksistens bør vi meditere på kroppen som en samling av større lemmer og finere komponenter; disse delene er oppsamlinger av mange atomiske partikler. En burde dernest dele disse atomiske partiklene til en kommer til den udelelige partikkel.

Det er galt å holde fast ved en forestilling om et selv. Selvet eksisterer ikke i forhold til egen eller andres kropp. Det er slik det er. Vår oppfating av et selv er basert på vår kropp. Vi lærer at vår kropp er en enhet, så når vi snakker om et selv, så tenker vi på det som én. Når vi mediterer på oppmerksomhet på kroppen kan vi kontemplere over Bodhicharyavatara som sier "Hodet er ikke kroppen, armene er ikke kroppen, nesen er ikke kroppen" og så videre. Gjennom å negere ens kropp vil en til slutt konkludere med at det faktisk ikke er noen kropp som finnes. En lar da ganske enkelt sinnet hvile i tilstanden av å ikke finne ens egen kropp.

Slik ser vi dypt inn i egen kropp og forsøke å se dens ubestandige natur. På samme måte oppfatter vi den lidende naturen til egen kropp, tomheten til egen kropp og kroppens mangel på et selv. Hvis du oppnår en forståelsene av din kropp på denne måten vil du oppnå tilstanden av vipashyana-meditasjon.

Det er essensielt å destillere essensen av alle belæringer vi har hørt og sette dem ut i praksis. Når vi involverer oss i dharma eller meditasjonspraksis er det viktig å huske at vi må finne en balanse mellom for mye konsentrasjon og for mye avspenning. Det anbefales derfor å skifte mellom analytisk meditasjon og konsentrert meditasjon. Hvis vi bare praktiserer konsentrert meditasjon er det en fare for å falle i søvn. Når vi begynner å ble trette kan vi skifte til analytisk meditasjon. Når vi begynner å få hodepine kan vi bytte til konsentrert meditasjon. Det er meget bra å skifte mellom disse to typer meditasjoner.

Den andre av de fire fundamenter av oppmerksomhet er oppmerksomhet på følelser. Buddha valgte meditasjon på oppmerksomhet på følelser fordi mennesker bruker følelser for å krangle med hverandre. De fleste mennesker liker å føle seg friske og glade, men går ikke av veien for å påføre sorg og lidelse på andre. Dette skjer mellom land, religiøse tradisjoner, raser og familier. Vår fiksering på følelser er en kilde til konflikter. Da Buddha søkte etter følelsenes sanne eksistens kunne han ikke finne den. I stedet fant han ubestandighet og tomhet. Men de fleste levende vesener oppfatter følelser som permanente og virkelige. På grunn av dette oppstår det problemer som krangel, konflikt og krig.

Hvis vi får et sår, så vil det å bare lege såret ikke være like effektivt som å finne årsaken til såret og gjøre noe med den, slik at såret ikke kommer tilbake. Hvis vi forsøker å gjøre noe med konflikter, kriger og krangler, så vil våre anstrengelser ikke være særlig effektive, men hvis vi fjerner årsaken til krig og konflikt vil vi være i stand til å forhindre fremtidige kriger og konflikter.

Hvis følelser virkelig eksisterte burde de enten eksistere som objektive fenomener eller i det subjektive sinn. Tenk deg at tre forskjellige mennesker møter en fjerde; den første viser seg å like den fjerde, den andre ikke, og den tredje bryr seg kanskje ikke i det hele tatt. Dette viser at disse følelsene ikke eksisterer uavhengig i en enkelt person. På samme måte kan et måltid smake forskjellig for forskjellige mennesker. Det samme gjelder for klær. Noen mennesker har også en høyere standard av renslighet enn andre.

En tibetansk historie handler om en mann som forelsket seg i en kvinne. Mannen spurte vennen sin, "Er ikke min kjæreste pen?", men vennen svarte, "Nei, din kjæreste er ikke pen". Mannen argumenterte, "Når du ser på min kjæreste fra ditt synspunkt, så er du ikke i stand til å se hennes skjønnhet, men hvis du så henne gjennom mine øyne, så ville du se henne slik jeg gjør det." Den objektive virkelighet innehar ikke egenskaper slik som renhet, urenhet, glede eller smerte. Disse egenskapene produseres i stedet i det subjektive sinn.

Buddha sa at levende vesener i de seks verdener av eksistens kan oppfatte en virkelighet på seks forskjellige måter. Men vi behøver ikke å se på alle vesener i de seks verdener, selv i menneskenes verden oppfatter vi ting svært forskjellig. Når solen skinner på min mor har ikke solen en oppfattelse av at hun er en mor, men når min far ser på min mor, så ser han en hustru.

Følelser har ingen virkelig eksistens i forhold til objektive fenomener. Vi trenger å forstå at følelser er tomme for en sann eksistens, oppnå visshet i dette, og implementere det i våre praksis. Tviler du på at følelser er tomme? Du burde ikke la din tvil være, for hvis du gjøre det vil du ikke være i stand til å gå inn i dybden av meditasjon. Du burde forsøke å overkomme tvil. Med et sinn fritt for tvil vil du være i stand til å gjennomføre mirakler. Hvis du tviler i det du skal hoppe over en bekk vil du sannsynligvis land midt i bekken. Tvilen vil ta din styrke og selvsikkerhet. Men hvis du har et tillitsfullt sinn når du hopper vil du være i stand til å komme over på andre siden. Dette er fordi et tillitsfullt sinn inngir selvsikkerhet. Vi burde ha tro på at vi er i stand til å meditere og at vi er en stand til å gå inn i dybden av meditasjon.

Det er viktig at meditasjonen er i samsvar med virkeligheten. Vi mediterer ikke på noe som ikke korresponderer med virkeligheten. Det er ikke behov for å meditere på noe som er falskt eller uvirkelig fordi slik feilaktig meditasjon oppstår lett på en daglig basis. For eksempel mediterer vi regelmessig på bestandighet, eller på selvet.

Vi har meditert på de fire gale syn svært lenge. På grunn av dette har vi produsert den samsariske eksistens. Når forsøker vi å meditere på de fire korrekte syn, som botemidler for de gale syn, for å forlate samsarisk eksistens og oppnå nirvana.

Det er vanskelig for opptatte familiemedlemmer å oppnå en meget dyp opplevelse av meditasjon, men ved å høre belæringer og forsøke å meditere kan de oppnå en viss forvandling. I ensom tilbaketrekning legger vi igjen telefoner, TV og alle andre aktiviteter. Meditasjonspraksisen vil da produsere glede og fred i sinnet.

Hvis en bil kjøres, så vil den bevege seg. Men hvis bilen blir latt i fred, så vil den ikke bevege seg. De fem sansene kan sammenlignes med sjåfører, den sjette sansen, bevisstheten, kan sammenlignes med bilen. En bil kan selvfølgelig ikke blir kjørt av mange sjåfører på samme tid, men vi blir styrt av fem sjåfører. Dette er årsaken til at det er så mange ulykker. Latter. Når det oppstår "indre ulykker" følger flere komplikasjoner. Så vil politiet, mental smerte og ulykke, ankomme.

Når vi i begynnelsen hører og studerer læren, må vi studere mange og vidtfavnende belæringer, men når det kommer til praktisering av meditasjon, burde vi forenkle disse belæringene slik at meditasjonspraksisen får en effekt på vår væren.

Senere i dag vil jeg undervise yoga. Yogaen bør følges av en praksis av oppmerksomhet på pusten. Vi kan telle åndedrett fem, ti eller femten ganger. Praksisen av oppmerksomhet på pusten burde følges av praksis på den første av de fire fundamenter av oppmerksomhet. Det finnes seks måter å være oppmerksom på pusten. Den enkleste er å ride på pusten. Når vi puster ut, løper bevisstheten parallelt med pusten, på samme måte når vi puster inn. På denne måten er vår pust hele tiden omhyllet av vår bevissthet. Oppmerksomhet på pusten kan gjøres på fem pust i begynnelsen, når vi greier å gjøre dette uten å bli distrahert kan vi doble til ti.

Har dere noen spørsmål?

Spørsmål: Jeg lurer på den første oppmerksomheten, kroppens lidende egenskap. Referer du til sykdom og død? Blir ikke lidelse laget i sinnet?

Hvis det er fysisk lidelse, må du å kontemplere over kroppen. Hvis det er mental lidelse, må du å kontemplere over sinnet.

Spørsmål: Hvis du har smerte i kroppen, burde du tolerere smerten?

Hvis det er smerte på et visst sted i kroppen din, så burde du ikke forsøke å fokusere på smerte; du burde fokusere på helheten av din kropp. Hvis du fokuserer på smerten kan den bli verre.

Det var en gang en tibetaner som fikk en øyelidelse. Han gikk for å konsultere en lege, men det hjalp ikke. Så gikk han til en annen lege, som sa "Faktisk er det ingen øyelidelse i det hele tatt, du behøver ikke å bekymre deg. Min diagnose viser at du har et alvorlig problem med din mage. Hvis du ikke tar var på din mage kan du få alvorlige problemer." Etter en stund ble hans øyelidelse fullstendig kurert fordi han var mer opptatt av å bekymre seg om sin mage.

Et annet eksempel er når du får en hard massasje for å lette en hodepine. Når massøren presser på hodet blir det harde presset etterfulgt av behagelig lindring. Denne kommer fra smerten som massøren påfører.

Spørsmål: Men er det ikke undertrykkelse hvis du fokuserer på noe annet i stedet for smerten?

En kan også observere smerten i kroppen, men dette må gjøres uten fiksering og uten håp og frykt. Da er det greit. Men det er faktisk bedre å fokusere på helheten av ens kropp. Så lenge det ikke er noen forventninger er det ikke noe problem å observere smerten. Men dette er vanskelig å sette ut i praksis når en opplever smerte og sykdom. Det er lett å snakke om disse tingene, men det er vanskelig å gjøre.

Spørsmål: Kan du beskrive veien av oppsamling litt bedre?

På veien av oppsamling involverer vi oss i praksiser som gjør oss i stand til å samle mye fortjeneste.

Spørsmål: Er det ikke lett å bli selvsentrert når en gjør dette?

Veien av oppsamling, særlig innenfor Mahayana, blir ikke gjort for egen velferd. Den gjøres for å gagne alle levende vesener. Det er derfor ikke et spørsmål om egeninteresse.

Det er vesentlig å gjenkjenne den faktiske veien en er på. Hvis vi er på veien av oppsamling burde vi erkjenne dette og samle opp fortjeneste og praktisere de fire fundamenter av oppmerksomhet.

Den andre veien, er veien av anvendelse, også kalt veien av kobling. Den kobler oss til den tredje veien: veien av innsikt. På veien av kobling oppnår vi det rene sinn, på randen til visdom. På veien av innsikt oppnår en innsikt i den endelige virkelighet. Den fjerde veien er veien av meditasjon. På denne veien blir en kjent med innsikten som ble oppnådd på den tredje veien. Den femte veien er veien er ingen mer læring. Når en går inn på veien av ingen mer læring oppnår en buddhatilstanden. De fem veiene favner de 37 aspektene til bodhisattvaveien.

Skal vi gjøre yoga ute?

Fra undervisning gitt på Karma Tashi Ling i Oslo, juni 2005. Oversatt av Lama Changchub.

Lærere | Belæringer | Skole | Bilder | Lenker
© Samye Buddhist Center - All rights reserved